onsdag 4. februar 2009

Verdien av en utenlandserfaring...

...er stor, og den viktigste er at den tvinger deg til å rette blikket opp og vekk fra Norges grenser. Se forbi grantrær, fjorder og fjell. Jeg merket det da jeg stod på i innsjekkingsskranken på Heatrow, på vei til Osaka.
Jeg spør om jeg må sjekke inn bagasjen på nytt når jeg mellomlander. Hun svarer nei, og spør meg hvor jeg skal. Osaka. Hvor lenge? 5 måneder. Den søte jenta i skranken smiler og sier vennlig: "Is that where you are from?"
Jeg tar en kjapp vurdering av meg selv: 183, blond, hvit... om enn litt skråstilte øyne? Nei, japaner har jeg aldri vært, og jeg tviler på at jeg blir det iløpet av 5 måneder. Jeg smiler tilbake: "Jeg skal studere der."
"Do you like it?" spør hun, og jeg svarer som sant er: "I wouldn't know, I have never been in Japan".
Hun må ha trodd jeg var srpø. Nei da, jeg hadde da aldri vært i London før jeg flyttet dit heller.

Reisen går til Japan...

Man skulle tro at det å komme til et helt nytt land, med et helt nytt språk er det vanskeligste med å reise vekk. Det er det ikke hvis man reiser fra London.
Det vanskeligste er å komme seg til flyplassen. Jeg blir alltid like overrasket over hvordan en storby som London makter å være så elendig tilrettelagt for reisende. Enten vil de gjøre det de kan for å unngå at folk reiser ut, eller så vil de avskrekke folk som reiser inn til noensinne å komme tilbake. Tre sett med trapper, nærmere 60 trinn opp fra tube-stasjonen til togstasjonen, som ligger på motsatt linje. Opp en trapp. Ned en trapp.
Jeg blir forbannet, og det er det som gir meg krefter til å kjempe kofferten opp, og så ned igjen. Det er helt korrekt det man sier: Ikke reis med en koffert du ikke kan bære selv. Sannsynligheten for at noen hjelper deg er minimal; og hvem kan klandre dem? Hvorfor skulle noen andre være nødt til å kjempe seg opp, og så ned, og ødelegge rygg og forstrekke muskler på grunn av min 30 kilos koffert?