Gutt møter kvinne...

E-postadressen hennes kan antyde at hun er født i 1957, men det er umulig å fastlå. Hun er japansk. De eldes ikke som Europeere. Første gang jeg så henne tippet jeg 37. Etter å ha møtt henne noen ganger, og sammenlignet med andre japanere har jeg lagt til femten år. Hvis hun da faktisk er 57, det vil si 53, så er hun ett år eldre enn min mor. Hun inviterte meg på kaffe.

Jeg har møtt henne to ganger tidligere. Hun har et svært vanlig navn, en tostavelseskombinasjon etterfulgt av –ko, men la oss for enkelthetsskyld kalle henne Koko. Som med Mini møtte jeg Koko på ambassadens filmkveld. Jeg hilste henne som jeg hilser på alle andre. Vi snakket om enkle ting. Norge, Japan, reise. Vi sa ikke mye, for filmen spiltes, men vi sto nå der sammen.

Neste gang hun kom hadde hun tatt med seg en bok, på engelsk. Den handlet om fred og andre filosofiske spørsmål. Hun tenkte den passet for meg. Det var en takk for vår ”happy talk” uken før. Jeg ble veldig overrasket, og glad, og begynte igjen å tenke på hvor flott det japanske folket er. Gavekulturen er stor her, sammen med generell høflighet, og vennlighet. Jeg har jo allerede en eldre japansk venn som inviterer meg på jazzkonserter, gir meg små gaver da vi møtes, og introduserer meg for spennende mennesker, så at denne jenta ønsket å høre mer om Norge over kaffe tok jeg for god, vel, Starbuckskaffe. Jeg takket for vennligheten, og aksepterte tilbudet om kaffe en dag. Det er alltid hyggelig med nye bekjentskaper, uavhengig av kjønn, alder og nasjonalitet.

Det startet rolig. Vi mailet om praktiske ting, møtested, tid etc. Kaffe ble drukket, og samtalen fløt bra. Vi vandret rundt. Hun hadde aldri sett julebelysningen i Midtown, som jeg syntes var rart da jeg har sett det ca femten ganger, så jeg tok henne dit. Vi hadde pratet i tre timer, om alt. Jeg visste ikke helt hvordan vi skulle avslutte dette møtet, men vi kom nå til metroen, og jeg takket for kvelden og dro hjem. Vi sees på filmkveld, sa jeg. Kanskje museum, sier hun. Kanskje det, sier jeg.

Så startet det. Godnatt melding:

I wish you could stay in Japan, is it possible?

Det ville bli vanskelig, da visumet mitt utløper I januar.

So, first I will go to Norway...

Eh, ok. Bra at du vil til Norge. Profileringen har virket. De påfølgende mailene var omtenksomt nok ulike jobbmuligheter.

I have friends at this and this company. Perhaps you can work there, and stay in Japan?

Takk for det, men jeg gleder meg faktisk til å komme hjem. Jeg har ikke lyst til å jobbe som engelsklærer i Japan.

Så ble det tyst. Til denne meldingen ramlet inn:

I want to listen to your happy talk, even every day.

Og dagen etterpå:

Emne: Phone

Want to listen to your voice today.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å slå opp med noen jeg ikke er sammen med. Ubehaget med å måtte svare på dette ledet til en rekke kreative forslag fra min norske og svenske kollega. Men de mest kreative kom vel strengt tatt fra meg selv.

Jeg vurderte den sørgelige, dramatiske versjonen:

Beklager, Sebastian har blitt deportert, han får aldri komme inn i landet igjen.

Den litt for påfallende klisjeen:

Hei Koko, dette er kjæresten min, fra Norge. Du vet, den personen jeg ikke har nevnt i det hele tatt siden vi traff hverandre.

Og en tilnærmet sannhet:

Beklager, Mamma liker ikke at jeg dater jenter eldre enn henne.

Men jeg valgte:

Ærlighet, og fikk omsider komponert en mail hvor jeg forklarte at jeg tror hun har fått feil inntrykk av vårt ene kaffemøte. At jeg kun er interessert i vennskap, og at hun har sendt signaler som tyder på noe annet.

Hvorfor jeg ikke tok telefonen da hun ringte? Svaret: Dødt batteri, og lange dager på jobb. Sannheten? For jeg hadde skrudd den av som en reaksjon på mailen med tittlen “phone”.

Hun takket for ærlig mail. Hun forklarte det med at hun var umoden, litt dårlig engelsk, og ikke vant med å skrive e-post. Men la oss møtes på museum, som vi snakket om sist. Umoden… Kanskje hun faktisk er 37?

Greit. Vi møttes igjen. Closure. Hyggelig, som sist. Ikke flørtende, ikke påtrengende. Vi er på musikkmuseum. Vi er der i maks 1,5 timer. Guidet. Museet stenger, vi går til metroen. Det er ikke mer å si. Men stillheten må fylles med noe. Vi sees på filmkveld sier jeg. 14.desember. Hun er på maillisten, det kan ikke unngås. Dørene lukkes, metroen kjører. Tyst. To dager. Så:

Emne: Christmas Eve.

I want to make sure how the plan of Christmas Eve is. Are your work off that day? So, what time will the meeting time be?

Jeg skjønner: Ingen verdens ting.

Jeg svarer kjapt. Filmkveld er 14., ikke 24.

Hun holder frem:

You said we will meet on Xmas Eve, I am looking forward to seeing you!

Beklager da har du misforstått meg, i alle høyeste grad. På julaften er jeg i Hiroshima, med familien min. Underforstått, jeg ville ikke møtt deg på julaften, selv om familien min hadde vært i Hiroshima uten meg.

I Japan er Julen den høytiden hvor jenter må ha kjæreste. Det er ingenting tristere enn å ikke ha kjæreste i julen. Joa, fordi det er mye tristere enn ikke å ha kjæreste i februar? Ser den. Spesielt i et land hvor man ikke feirer jul.

Really? When we had a coffee meeting, you said we will meet on Xmas Eve. So, I am looking forward to seeing you so much. Then when are you available instead?

Virkelig, sa jeg det? Plutselig føler jeg meg veldig opptatt. Så opptatt at jeg glemmer å svare. Strategien ser ut til å fungere, til jeg fire dager senere får en hyggelig melding:

Hi! I hope you feel good both physically and mentally. What are you doing today? Waiting for our happy meeting!

Og i mitt stille sinn fordømmer jeg de sosiale sperrer som hindrer meg i å svare:

I'm sorry, I have had a mental breakdown. I'm no longer happy, simply depressed. Always. I do not want you to see me in the state I'm in. Take care, all the best.